♥Fødselen♥

På kvelden rundt halv åtte fikk jeg noen smærter i magen som jeg ikke hadde hatt tidligere, jeg hadde ikke vært plaget av kynnere så jeg tenkte først at disse smærtene kanskje kunne være kynnere. Det var jo enda to uker til terminen, så det slo meg ikke helt at dette kunne være starten på fødselen!

Jeg viste ikke helt hva jeg skulle gjøre så jeg måtte ringe storesøstra mi, hun hadde jo to unger fra før så hun kunne nokk roe meg litt ned, derimot ble hun stresset og ba meg ringe føden fordi hun mente fødselen var i gang, så da måtte jeg jo bare ringe føden og jordmoren som tok tlf ba oss komme innom. Forsiktig snek vi sykhusbagen ned, bakerst i bilen, ikke så veldig synlig for vi ville jo tross alt ikke helt tro at det var fødsel på gang... 

Forsiktig gikk vi inn på føden og ble møtt av en kjempe hyggelig dame, hun ville undersøke meg så jeg fikk seng på et av rommene, etter en liten stund (kjentes som en evighet) sier jordmor " Jo nå er dere i gang 2 cm åpning" tror ikke helt det gikk opp for oss, så vi satt der som to spørsmålstegn! Ettersom jeg hadde en del nærvers ang fødselen spurte jordmor om vi ville være der igjennom natten eller dra hjem ettersom det kunne ta lang tid, men vi valgte å bli der, og det roet meg ned ganske så mye! Mens jeg skiftet klær ringtet Kent Åge rundt for å fortelle at fødselen var i gang, så gikk jeg da rundt i gangene med gåstol, mens han satt på tvstua å så på tv, jeg var innom et par ganger for å se men det var noe sinnsykt vondt å sitte... 

Plutselig kommer jordmoren å henter meg, gir meg smærte stillende å legger meg ned i sengen for å sove, jeg ser på henne som om jeg aldri før hadde sett et menneske, å spør " skal jeg virkelig sove nå?" hun slukker lyset å går ut, så jeg tok det som et ja! Heldigvis fikk sambor ligge på samme rom, og han sovna som en stein mens jeg lå der å irritere meg over at de trodde jeg skulle få sove!! 

Smærtene ble bare værre å værre, så domsnill som jeg var prøvde jeg å være så stille som mulig slik at samboeren skulle få sovet litt ,for han var sikkert sliten! Tenkte ikke på meg selv nei... Men klokken fire klarte jeg ikke mer, jeg brøla som en løve å samboreren spratt opp av senga, slo tå`a si i sengestolpen og banna som en gris! Jeg bare haaaallo, slutt å syt, JEG skal faktisk føde! Og jeg dør av smærter så hent jordmora!! Lykkelige meg trodde tiden var inne for å bade i badekarret jeg, smilte som en sol da de trillet meg ut av rommet og inn på fødestuen, men da de la meg i senga der å ga meg lystgassen kjente jeg panikken komme, og DA slo det meg " faen, er det nå jeg skal føde" !

Pusta meg i gjennom riene, lystgassen var virkelig min venn! Tenkte at dette var da ikke noe problem, kjente jeg sovna sånn smått da jeg lukket øynene, fikk merkelige drømmer å snakket bullshit til samboeren! Tenkte at dette takler jeg bra, men så fant samboren ut at han skulle hente noe å drikke, så jeg bare jada dette fikser jeg! Da jeg ikke så han lengere kjente jeg at jeg fikk småpanikk, syntes plutselig så synd i meg selv å bare ropte koooom tilbakeeee... Var så redd for at jeg plutselig skulle føde!(HAHA)! De hadde forresten en sykepleierstudent der,jeg hadde egnetlig bestemt meg for å ikke ha studenter med, men jeg ombestemte meg fort... 

Jordmoren maste om jeg kjente trangen til å presse, jeg måtte da ikke presse...Hadde god tid..... Plutselig kjente jeg trangen, og alle kom løpende å ropa i kor, press! Jeg pressa, de masa om at det var feil, pressa som faen jeg, men neida! Da jordmora sjekket meg var jo ikke vannet gått, så det måtte hun ta! Jotakk for at dere ikke sjekka det før tenkte jeg! Så dytta de meg litt til side for barnet hadde faktisk "satt seg litt fast" ! Der kom trangen til presse, å faen så vondt tenkte jeg, gi meg lystgassen! Jordmora så på meg å bare tenkte jeg var helt på bærtur, for hun bare " nei du er ferdig med den nå, du skal presse nå å få ut barnet ditt" ! auda...... Stakkars samboer, jeg luska han i håret å jeg fant ut at om jeg konsentrerte meg med å rekke fingeren i været la jeg ikke merke til smæretene, stakkars sykepleierstudent som sto bak i rommet å trodde jeg rakk fingeren til henne!

Kjente jeg vare kjempe lei, mista engergien og ville ikke mer! Jeg stoppet opp å sa at jeg ikke  orket mer, og at jeg angret på dette! Det er forsent prøvde de å forklare meg, jeg måtte presse! Sta som jeg har prøvde jeg vennlig å fortelle at jeg hadde virkelig ikke lyst til dette mer! Men joda, jeg måtte jo det! Pluteslig begynner jordmoren å babble om at det var lite hår å se på hode, og jo flere ganger hun sa det jo mer irreter ble jeg, så etter noen ganger brølte jeg " men for faen da, jeg bryr meg ikke om håret, få ongen ut" ! Så kom den setninge jeg hadde ventet på i noen timer, " neste press så er du mamma" kjente tårene presset på, og jeg var så bestemt på å ikke presse for tidlig, slik jordmoren snakket om så jeg beit alt jeg kunne i leppa, holdt meg i det jeg kunne holde i å venta så lenge som mulig, og det føltes som de lengeste minuttene i mitt liv! 

Endelig, 6 november klokken 08:23 kom værdens nydeligste lille Nathalie! Hele 50cm og 3530 g!  Jeg hadde ikke tid til å gråte, jeg var så betatt av den lille jenta at jeg glemte alt!